Å fagorganisere seg kan være vanskelig og i verste fall farlig mange steder i verden. Alt fra politisk undergraving til regelrette drap blir brukt for å frata arbeidstakere mulighet til å påvirke arbeidsplass og samfunn.
Generelt peker trenden mot en klar forverring for arbeidstakeres rettigheter det siste tiåret – i alle verdensdeler, ifølge en global overvåkningsindeks.
– Undertrykkingen av fagbevegelsen handler om makt og frykt. Fagbevegelsen er gjerne i førstelinja for å utfordre makthaverne i næringsliv og politikk når det gjelder en bedre økonomisk fordeling eller demokratisk deltagelse, sammenfatter Fafo-forsker Camilla Houeland.
Hvert år siden 2014 har ITUC – fagbevegelsens største internasjonale paraplyorganisasjon – målt og rangert hvordan ulike land forholder seg til såkalte faglige rettigheter.
Dette omfatterer rettigheter som alle land er pålagt å respektere av FN-systemet – eksempelvis retten til å fagorganisere seg, streike og å inngå tariffavtaler.
Ifølge ITUCs «Global Rights Index» for 2024 ser kun et fåtall ut til å respektere disse forpliktelsene. Den store majoriteten av verdens land bryter altså med disse rettighetene:
ITUC kartlegger også mer direkte overgrep:
* Det totale antallet land i indeksen kan variere fra år til år ut fra adgang til informasjon og mulighet for verifisering av opplysninger. Sammenligning i antall land har derfor en del usikkerhet, og prosentmål derfor primært brukt. Se ITUC-rapporten for beskrivelse.
** Målingene følger ikke kalenderåret, men foretas mellom april og mars (altså april 2014–mars 2015; april 2023–mars 2024).
*** Den juridiske forståelsen av streikeretten internasjonalt er en pågående tvist.
I sum antyder tallene altså at faglige rettigheter – og dermed kanskje også fagbevegelsen – er i tilbakegang på verdensbasis.
Fafo-forsker Camilla Houeland ser flere årsaker til en slik utvikling.
– Ulikheten er sterk og økende både innad i de enkelte landene og mellom land. Samtidig øker presset på faglige rettigheter. Fagbevegelsen blir undertrykt og motarbeidet av mektige krefter. Men i tillegg har man flere indirekte årsaker til nedgangen i fagorganisering, forteller hun.
Dette handler om hvordan arbeidsmarked og arbeidsplasser er utformet og utvikler seg, fortsetter hun. Globaliseringen, liberaliseringer og oppstykkinger har gjort arbeidsmarkedet og verdikjedene langt mer fragmenterte.
Da blir det vanskeligere for arbeidstakerne å organisere seg for å sikre rettigheter og standarder – og for å samle folk om kampsaker.
– Dette ser vi spesielt tydelig i mange land i det globale sør hvor det uformelle arbeidsmarkedet er mer dominerende, tilføyer Houeland.
Samtidig må også fagbevegelsen ta kritikk, ifølge forskeren:
– Mange fagforeninger sliter med forgubbing. De kan være litt gammeldagse og treige. Den unge og mer utålmodige Twitter-generasjonen opplever ofte fagforeninger som lite relevante for å få til endringer, eller til og med at de er en del av maktapparatet.
Fagbevegelsen må nemlig spille etter demokratiske reglene, og forholde seg til maktstrukturene som allerede finnes, fortsetter hun.
– Fagbevegelsen er tuftet på demokratiske prosesser, som gjerne er treige. Ved streik, vil man gjerne oppnå avtaler med myndigheter eller arbeidsgivere gjennom forhandling. Det er jo en form for å utøve makt, men det kan også oppleves som problematisk fordi man går inn i en forhandlingssituasjon med en motpart som i mange land oppleves som illegitim og korrupt. Da oppstår lett mistro og mistillit også til fagbevegelsen. Og i verste fall er også ledere i fagbevegelsen kooptert og korrumpert på slike arenaer.
Forholdet mellom rettighetene man har som arbeidstaker og som borger i et demokrati er ikke nødvendigvis så åpenlys for mange. Houeland framhever i så måte at faglige rettigheter er integrert i menneskerettighetene. Og at arbeidslivets rettigheter har vært – og er – rettet mot å bekjempe sosial, økonomisk og politisk ulikhet.
Slik sett kan forverrede faglige rettigheter ses i sammenheng med svekkelsen av demokrati som mange har påpekt preger verden av i dag – såkalt «democratic backlash», eller «demokratisk tilbakeslag».
– Ja, det er del av det samme fenomenet. Sammenligner man kartet over faglige rettigheter, vil det være tett sammenfall med kart over demokratiets tilstand, kommenterer Houeland.
For bistandsarbeid har dette skillet mellom faglige, demokratiske og sivile rettigheter vært en tabbe, ifølge Fafo-forskeren.
– Her har man ofte valgt å fokusere kun på de sivile rettighetene i et land. Da har man vært blind for at måten arbeidslivet er organisert også henger nøye sammen med utviklingen av demokratiet.
Houeland er selv Afrika-kjenner, og finner flere eksempler på at den nedadgående spiralen fører til at fagbevegelsens organisasjoner og ideer imploderer eller selv ender som korrupte.
– For mange var det store symbolske vendepunktet for fagbevegelsen i Afrika hendelsen da det sørafrikanske frigjøringspartiet ANC tillot politiet å gå inn og skyte ned streikende gruvearbeidere i 2012. Dette i et land som gjerne har blitt sett som en ledestjerne for ambisjoner om å styrke faglige rettigheter og grunnvilkår for arbeidstakerne.
Selv har hun forsket mye på oljearbeiderne i Nigeria. Landets fagbevegelse har blitt svekket over lang tid, spesielt på arbeidsplassen, forteller hun. De har siden 1980-tallet forsøkt å holde seg relevante blant annet gjennom samarbeid med sivilsamfunn og generalstreiker knyttet til protester mot økte energipriser. Men det siste tiåret er samarbeidet svekket, og de har ikke ledet sosiale protester som før.
I fjor fikk fagbevegelsen imidlertid en ny leder som ønsket en mer radikal linje for organisering og vilje til streik. Omtrent samtidig fikk Nigeria også en ny president.
– Sikkerhetsstyrker har raidet fagforeningens lokaler, og lederen har blitt arrestert to ganger og banket kraftig opp. Slike ting har ikke skjedd i Nigeria på veldig lenge. Det er en åpenbar innskrenkning og vitner om økt forfølgelse av fagbevegelsen. Nigeria er også et av landete som har forverret seg ifølge ITUCs rettighetsindeks, oppsummerer Houestad.
Flytter vi blikket tilbake til ITUCs verdenskart, ser vi fort at utviklingen ikke bare er noe som gjelder fattige land. Mellom 2014 og 2024 blitt verre i alle verdensregioner, ifølge ITUCs indeks.
Europa har en relativt kraftig forverring, men er fremdeles best i klassen målt etter faglige rettigheter.
Målt etter gjennomsnittet av lands individuelle skår i indeksen, fra verst (5) til best (1):
ITUC benytter seg av et rangeringssystem med seks kategorier.
Svært få enkeltland klarer å holde seg til kun sporadiske brudd på faglige rettigheter, ifølge ITUC-indeksen: de nordiske landene Norge, Sverige, Danmark og Island (Finland ble i år degradert), samt Tyskland, Irland, Østerrike og Italia.
Bare siden i fjor har ITUC reklassifisert 13 land til en plass opp i alvorlighet (inkludert nevnte Nigeria), og bedring kun i 2 – Brasil og Romania.
De ti verste (målbare) landene for arbeidstakere og fagforeninger er: Bangladesh, Belarus, Ecuador, Egypt, Eswatini, Guatemala, Myanmar, Filippinene, Tunisia og Tyrkia.
ITUC har som mål å rapportere om tilstanden i alle verdens land. Grunnet mangel på informasjon eller muligheter for å verifisere opplysninger har de imidlertid måttet utelate en del land fra statistikken, også i 2024-rapporten.
Utelatelsene vil likevel neppe bidra til å svekke bildet av at faglige rettigheter er under press.
Blant større manglende land kan nevnes: Nicaragua, Cuba, Aserbajdsjan, Turkmenistan, Usbekistan, Mongolia, Nord-Korea og Papua Ny-Guinea.
I tillegg mangler de fleste av de minste landene i verden, der bildet trolig er mer blandet.
ITUCs oversikt bygger på spørreundersøkelser besvart av fagforeninger verden over samt juridiske vurderinger av de ulike landenes lov- og regelverk. Selv om ITUC og dets medlemmer ikke er nøytrale aktører, regnes rapporteringen for å være godt fundert og forankret i ILOs regelverk og anbefalinger. Rapporterte brudd på standarder verifiseres og gjennomgås på regionnivå i samarbeid med eksperter på blant annet menneskerettigheter.
På en del områder er det trolig en del mørketall framfor overrapportering.
Hva som i denne forbindelse regnes som standarden for rettigheter er fundert i internasjonale menneskerettigheter, og særlig ILO-konvensjonene nr. 87 og 98.
Se hele rapporten for en oversikt over metodologi og indikatorer.
