Akkurat i disse dager er den kinesiske økonomien lunefull. Det kan likevel ikke skygge over den eventyrlige økonomiske veksten som har funnet sted fra 1980 til i dag.
Målt i dollar har Kinas bruttonasjonalprodukt (BNP) blitt 140 ganger så stort og kapitalreserver plassert i utlandet blitt ganget med mer enn 3000, oppsummerte Han Dongfang innledningsvis under sitt engelskspråklige innlegg under Fafokonferansen 2015 (se video ovenfor).
Følgende retoriske spørsmål skulle han imidlertid gjenta flere ganger:
– Men hvor ble pengene av?
Gruvedød nummer 61
Mannen som spør er en av de meste profilerte og anerkjente aktivister for arbeidstakeres rettigheter og retningen for en kinesisk fagbevegelse. For tiden har han base i Hong Kong.
For å vise fram den økonomiske vekstens skyggeside fortalte han historien til flere navngitte personer som har måttet betale for denne med lidelser og død.
Det første eksempelet han nevnte var en mann som jobbet i en gullgruve i sju år. Her pådro han seg en alvorlig lungesykdom. For dette skal han ikke ha fått noen form for kompensasjon. Han ble stående igjen uten egne inntekter eller helseforsikring.
– Bare hvis han ikke er i stand til å puste kunne han bli sendt til sykehuset. Denne gangen overlevde han, sa han, og viste et bilde av mannen liggende i en sykehusseng med et kateter stikkende ut av brystet.
– Men for tre uker siden døde han, 41 år gammel. Og dette gjelder ikke bare ham. Han hadde utarbeidet ei liste over 60 kolleger i samme landsby som alle hadde fått samme sykdom med dødelig utfall, fortalte Han Dongfang.
Lønna som forsvant
Den kinesiske aktivisten viste deretter fram de mange gigantiske byggeprosjektene som har transformert tradisjonelle byer og sletter til moderne og høyteknologiske landskap.
– Dette er det kinesiske mirakelet. Men hvor kommer mirakelet fra? Disse gruvearbeiderne – og så mange andre som har gjort dette mulig – fikk overhodet ikke ta del i dette mirakelet. Igjen: Hvor ble pengene av?
For å antyde et svar, viste han til tre andre navngitte personer for å vise hvordan mye penger kan forsvinne på den lange veien til arbeidstakernes lønningsposer.
Ifølge Han Dongfang skal arbeidslederen som var ansvarlig overfor arbeidstakernes lønn i to spesifikke tilfeller ha tatt sitt eget liv da det viste seg at pengene som var lovet, etter lange forsinkelser, hadde blitt skåret kraftig ned på. I det ene tilfellet til en sjettedel av budsjettert sum.
– Hvordan kan han da betale de ansatte? De ville jo selvsagt ha penger etter nesten et års arbeid. Og hva skulle han da gjøre? Han kunne ikke betale dem, sa han om den ene mannen.
I et annet tilfelle fortalte Han Dongfang om at kona til en snekker skal ha blitt drept under forsøket på å forhindre at hennes mann, som protesterte mot urettmessig behandling, ble arrestert av politiet. Mannen skal også ha blitt hardt skadd som følge av hardhent maktbruk.
– Kinesiske arbeidstakere har svelget slike hendelser i 35 år. Nok er nok.
Tegn på økt åpenhet
Ifølge den kinesiske aktivisten er det da også klare tegn på at det kinesiske samfunnet gjør framskritt på disse områdene.
Han Dongfang viste til flere nylige demonstrasjoner og aksjoner som bevis på at frykten for politi og myndigheter har blitt dempet blant kinesiske arbeidstakere.
Blant annet renholdere, lærere og fabrikk- og anleggsarbeidere har stilt seg på barrikadene for å få sine rettigheter oppfylt. Streiker har også funnet sted. Sinnet blir på denne måten rettet mot de overordnet ansvarlige framfor å ende med selvutslettelse, betonte arbeidsrettighetsforkjemperen.
I flere tilfeller har de fått sine krav gjennom. Dette kan for eksempel være spørsmål om lønnsøkning, arbeidskontrakter eller forsøk på å stenge fabrikker uten at de ansatte blir informert eller involvert.
Samtidig synes politiet å ha blitt langt mer varsomme og mediene mer åpne for å videreformidle arbeidstakernes krav og protester, vektla han.
– Myndighetene er ikke lenger like redde for organiserte arbeidstakere. For denne endringen har sosiale medier spilt en betydningsfull rolle.
Ser mot Norden
Dongfang og hans allierte ønsker at kollektive forhandlinger (tariffavtaler) skal bli videre styrket i Kina. Betydningsfullt er også det at valg og trening av representanter for arbeidstakerne inn til den nasjonale hovedsammenslutningen kan bidra til å reformere denne innenfra.
– Vi trenger ikke revolusjon. Men vi trenger forandringer, sa han.
– En sterk fagbevegelse med hundrevis av millioner medlemmer, som er villig til å representere arbeidstakere og forhandle for deres rettigheter og lønn ... Dette kan bidra med endringer som fører det kinesiske kommunistpartiet i retning av et sosialdemokratisk parti, vektla han.
Deretter? Hvor går så veien videre for Kina?
Globalt ville en kopiering av de amerikanske eller russiske samfunnsmodellene lede til farlige storpolitiske konflikter, understreket han.
Han Dongfangs alternativ høstet ikke uventet bifall i salen:
– Den eneste løsningen, ikke bare for Kina, men for verden, er at Kina utvikler seg etter en nordisk modell. Jeg sier ikke dette for å være høflig. Og det kan høres latterlig ut. Eller ulogisk. Men dette er det jeg mener. Og det er det vi vil kjempe for.
